 |
| Robbie Sproule 23.04.13 commons.wikimedia.org |
Det er
julaften, du våkner til duften av julegran, mandarin og utbrente stearinlys.
Snøen har forhåpentligvis lagt seg som ett hvitt laken utenfor. Den overfylte julesokken henger over peisen
som fremdeles lukter fra gårsdagens flammer. Tre nøtter til askepott og Reisen
til julestjernen venter på å få rulle over tv-skjermen. Min lillesøster danser
inn på rommet mitt med den 24. kalendergaven og boken «En julefortelling»,
øyene hennes skinner som stjerner. Jeg leser det siste kapittelet i boken, hun
følger nøye med, koser seg og ler. Det er som om tiden har stoppet opp for å
lytte også. Dette er uten tvil det jeg vil beskrive som koselig eller mer
presist `dødskoselig´.
Farfar
pleide å rette på meg når jeg brukte dette ordet for å beskrive koselig
arrangementer, som for eksempel julaften. Jeg mente at han tok det alt for
bokstavelig og prøvde å forklare at vår generasjon hadde en tendens til å legge
vekt på ordets betydning på denne måte. Han bare ristet oppgitt på hodet og sa
at slik innvandring av sammensatte ord ødelagte verdien i språket vårt. Jeg lurte alltid på hva for en ting det var å
henge seg opp i, men etter mine mange diskusjons pregede samtaler med farfar. Hvor
jeg opplevde at jeg ikke klarte å argumentere for det på en bedre måte enn at
det var barnas lek med ord. Begynte jeg selv å bli mer kritisk til slike
begreper og generelt hva som var hensikten ved kombinere to så helt
forskjellige ord. Det er noe med den
eldre generasjonen og påvirkningskraft, deres forventede rolle som forbilde
gjør at alt høres så klokt ut.
`Dødskoselig´
er kanskje ikke et typisk slangord med tanke på at det ikke er skapt for og
erstatte et annet ord, men er det er bearbeidet til et alternativ for en kraftigere
form for koselig. Siden `dødskoselig´ ikke kan kategoriseres som slang, betyr det
også at ordet ikke har et kortvarig liv og kanskje er kommet for å bli? Det er
absolutt realistisk, i hvert når den røde streken som indikerer korrekturfeil
ikke kommer under ordet når jeg skriver det inn i et Word-dokument. Det er
akseptert av allmennheten.
Min tante
er opprinnelig Spansk eller Katalansk som hun foretrekker at jeg sier. Hun
flyttet hit for snart 10 år siden og giftet seg med min onkel. Hun snakker nå flytende
norsk, med et gebrokkent preg naturligvis, som hun er veldig opptatt av å
opprettholde. Hun har doktorgrad i lingvistikk, og snakker mange forskjellige
språk. Jeg personlig har aldri hørt henne bruke et ord som `dødskoselig´, har
det med hennes respekt for språk å gjøre, eller det faktum at hun ikke har tatt
seg tid til å forstå en slik sammensetning av så ulike ord?
Det må være
veldig forstyrrende med slik ord for de som lærer seg norsk. De har gjerne lært
seg betydningen av ordet `død´ og `koselig´, også blir de introdusert for ordet
`dødskoselig´. Hvis vi ikke hadde brukt denne sammensetningen her i Norge, og
jeg hadde reist til England eller Amerika og blitt fortalt at noe var `deadly cozy´,
da hadde jeg antakelig blitt veldig forvirret og ikke syntes noe særlig om det.
Jeg hadde nok forbundet det med noe negativt eller sett på det som et eget
Halloween-uttrykk. Død er ikke koselig husker jeg farfar sa til meg, og det er
jeg absolutt helt enig, men uttrykket `dødskoselig´ har egentlig ingen
relasjoner til død. Det er i utgangspunktet bare rettet mot det positive.
Spesielt I Bergen by er det veldig vanlig å bruke negative ord for
å forsterke de positive, det er akkurat som om det er blitt en del av dialekten
våres. Bergensk som i det forrige århundre ble ansett som en beroligende
dialekt for barn er nå blitt kjent som den mest irriterende dialekten i Norge i
følge undersøkelser. Bergensk som har frembrakt ord som rævedilter,
snåttabaias, og strømpikk var utrolig nok med på å gjøre barn veloppdragne før
i tiden. Det var til og med slik at overklassen bare ansatte bergenske
barnepiker, siden det viste seg å være slik at barna oppførte seg bedre ved å
høre på dem som snakket vest-norsk. Selv om bergensk har utviklet seg negativt
og blir ansett som irriterende i dag, er dialekten heldigvis ikke alene om å
danne ordet `dødskoselig´. Det er tatt i bruk av alle målformene i Norge. Hva
er egentlig årsaken til populariteten i forhold å bruke negative ord for å
forsterke de positive?
Jeg personlig synes det er lettere å utrykke hva jeg mener når ett
ord har sterk betydning, istedenfor å fomle meg frem til et passende adjektiv i
tillegg. Er vi rett og slett for lat til å ivareta det fine og oversiktlige
språket? Vi kaster oss på slangtrender, kombinerer de mest forskjellige ord og henter
ord fra det Engelske språket. Vi er ikke akkurat redd for endringer i vårt
opprinnelige språk. Noe som sannsynligvis til slutt vil tære mer på oss enn det
vi kan forestille oss nå. Språket er en stor del av vår kultur, og det er
viktig å være stolt over det. Når vi ikke lengre har et eget preg på det, ja da
er ikke ting så `dødskoselig´ lengre.
Kildehenvisning:
