onsdag 30. januar 2013

Hvor er den profesjonelle eleven?

Etter å ha fått tildelt en oppgave av læreren våres som går ut på å lese en kronikk skrevet av lederen av elevorganisasjonen, Axel Fjeldavli, med tittelen "Hvor er den profesjonelle eleven?" har jeg bestemt meg for å dele mine synspunkter på fagbloggen. 

"Hvor er den profesjonelle eleven?" er spørsmålet denne kronikken omhandler. Hva menes egentlig med det? I artikkelen påstår Axel at selv ikke verdens beste lærer kan lære en fisk å klatre i tre, og mener at det er ingen absolutt sammenheng mellom lærerens undervisning og elevens læring. Hovedemne i teksten tar sikte på at læringen skjer i hode til eleven, og at hvis ikke eleven selv gjør undervisningen til sin egen, skjer det heller ingen læring. 

Når man snakker om det å være profesjonell, tenker vi på noen som tar rollen sin alvorlig og er eksperter på det en holder på med, som elev holder vi på å lære. Derfor må vi være eksperter på det, og ikke forvente at læreren skal plassere kompetansen i hodet på oss, uten at vi selv gjør en innsats. Å lære er en ferdighet.

Jeg er enig i Axels utsagn om at skolen skal dyrke fram elever som har en bevisst holdning og kunnskap i forhold til sin egen læring. De skal dyrke fram elever som vet hva de vil med opplæringen sin. Han sier også at det er tilnærmet konsensus rundt å satse på lærerne, fra Rødt til Fremskrittspartiet. Vi må gjerne stryke lærerutdanningen, men å gi "vi skal satse på lærerne" som det endelige svaret på hvordan vi skal få til en god skole blir for enkelt. Dette er jeg helt enig i, vi elever har like mye ansvar for at læreren skal kunne klare å lære oss noe, og for at vi skal bli belært. Det handler om å stille større krav til elevene.
Masae, 23.04.13 commons.wikimedia.org

`Dødskoselig´



Robbie Sproule 23.04.13 commons.wikimedia.org


Det er julaften, du våkner til duften av julegran, mandarin og utbrente stearinlys. Snøen har forhåpentligvis lagt seg som ett hvitt laken utenfor.  Den overfylte julesokken henger over peisen som fremdeles lukter fra gårsdagens flammer. Tre nøtter til askepott og Reisen til julestjernen venter på å få rulle over tv-skjermen. Min lillesøster danser inn på rommet mitt med den 24. kalendergaven og boken «En julefortelling», øyene hennes skinner som stjerner. Jeg leser det siste kapittelet i boken, hun følger nøye med, koser seg og ler. Det er som om tiden har stoppet opp for å lytte også. Dette er uten tvil det jeg vil beskrive som koselig eller mer presist `dødskoselig´.

Farfar pleide å rette på meg når jeg brukte dette ordet for å beskrive koselig arrangementer, som for eksempel julaften. Jeg mente at han tok det alt for bokstavelig og prøvde å forklare at vår generasjon hadde en tendens til å legge vekt på ordets betydning på denne måte. Han bare ristet oppgitt på hodet og sa at slik innvandring av sammensatte ord ødelagte verdien i språket vårt.  Jeg lurte alltid på hva for en ting det var å henge seg opp i, men etter mine mange diskusjons pregede samtaler med farfar. Hvor jeg opplevde at jeg ikke klarte å argumentere for det på en bedre måte enn at det var barnas lek med ord. Begynte jeg selv å bli mer kritisk til slike begreper og generelt hva som var hensikten ved kombinere to så helt forskjellige ord.  Det er noe med den eldre generasjonen og påvirkningskraft, deres forventede rolle som forbilde gjør at alt høres så klokt ut.

`Dødskoselig´ er kanskje ikke et typisk slangord med tanke på at det ikke er skapt for og erstatte et annet ord, men er det er bearbeidet til et alternativ for en kraftigere form for koselig. Siden `dødskoselig´ ikke kan kategoriseres som slang, betyr det også at ordet ikke har et kortvarig liv og kanskje er kommet for å bli? Det er absolutt realistisk, i hvert når den røde streken som indikerer korrekturfeil ikke kommer under ordet når jeg skriver det inn i et Word-dokument. Det er akseptert av allmennheten.

Min tante er opprinnelig Spansk eller Katalansk som hun foretrekker at jeg sier. Hun flyttet hit for snart 10 år siden og giftet seg med min onkel. Hun snakker nå flytende norsk, med et gebrokkent preg naturligvis, som hun er veldig opptatt av å opprettholde. Hun har doktorgrad i lingvistikk, og snakker mange forskjellige språk. Jeg personlig har aldri hørt henne bruke et ord som `dødskoselig´, har det med hennes respekt for språk å gjøre, eller det faktum at hun ikke har tatt seg tid til å forstå en slik sammensetning av så ulike ord?

Det må være veldig forstyrrende med slik ord for de som lærer seg norsk. De har gjerne lært seg betydningen av ordet `død´ og `koselig´, også blir de introdusert for ordet `dødskoselig´. Hvis vi ikke hadde brukt denne sammensetningen her i Norge, og jeg hadde reist til England eller Amerika og blitt fortalt at noe var `deadly cozy´, da hadde jeg antakelig blitt veldig forvirret og ikke syntes noe særlig om det. Jeg hadde nok forbundet det med noe negativt eller sett på det som et eget Halloween-uttrykk. Død er ikke koselig husker jeg farfar sa til meg, og det er jeg absolutt helt enig, men uttrykket `dødskoselig´ har egentlig ingen relasjoner til død. Det er i utgangspunktet bare rettet mot det positive.

Spesielt I Bergen by er det veldig vanlig å bruke negative ord for å forsterke de positive, det er akkurat som om det er blitt en del av dialekten våres. Bergensk som i det forrige århundre ble ansett som en beroligende dialekt for barn er nå blitt kjent som den mest irriterende dialekten i Norge i følge undersøkelser. Bergensk som har frembrakt ord som rævedilter, snåttabaias, og strømpikk var utrolig nok med på å gjøre barn veloppdragne før i tiden. Det var til og med slik at overklassen bare ansatte bergenske barnepiker, siden det viste seg å være slik at barna oppførte seg bedre ved å høre på dem som snakket vest-norsk. Selv om bergensk har utviklet seg negativt og blir ansett som irriterende i dag, er dialekten heldigvis ikke alene om å danne ordet `dødskoselig´. Det er tatt i bruk av alle målformene i Norge. Hva er egentlig årsaken til populariteten i forhold å bruke negative ord for å forsterke de positive?

Jeg personlig synes det er lettere å utrykke hva jeg mener når ett ord har sterk betydning, istedenfor å fomle meg frem til et passende adjektiv i tillegg. Er vi rett og slett for lat til å ivareta det fine og oversiktlige språket? Vi kaster oss på slangtrender, kombinerer de mest forskjellige ord og henter ord fra det Engelske språket. Vi er ikke akkurat redd for endringer i vårt opprinnelige språk. Noe som sannsynligvis til slutt vil tære mer på oss enn det vi kan forestille oss nå. Språket er en stor del av vår kultur, og det er viktig å være stolt over det. Når vi ikke lengre har et eget preg på det, ja da er ikke ting så `dødskoselig´ lengre.


Kildehenvisning: